Medmenneskelighet
Jeg har lyst til å blogge om noe som jeg synes er utrolig trist. Grunnen til at jeg skriver om dette akkurat nå er at jeg på fredag leste et innlegg skrevet av en skolevenninne fra tiden jeg gikk på Follo folkehøyskole. Det stakk i hjerte mitt da jeg leste innlegget. Vet det er mange som har det som Grete enten det er pga av sykdom eller av andre årsaker. Det er ikke innafor!!!
---------------------------------------------------------------------------------
Innlegget fra Facebook på fredag:
Hvorfor forsvinner mine såkallte venner etter jeg ble syk?
Sykdommen jeg har er ikke smittsom! det er MS, en nevrologisk lidelse i ryggrad og hode: har nervesmerter, kan har ukontrollerte rykkninger i armer og bein, kan ha dårlig gange, kognitive problemer, vannlatingsproblemer ( men det ser ikke DU) tåler ikke for høy musikk eller store folkemengder. Bruker hverdagen på meg selv og for meg selv ( mannen er min neste venn) Føler folk ikke innkluderer oss lenger i ting som skjer; sammenkomster hjemme hos dem eller andre ting som skjer i verden.
Jeg har laget min andel av kaker til konfirmasjoner, gitt oppmerksomheter i øst og vest. Hatt julemiddager, sommerfester eller lørdagsgjester.
Forresten. å være syk og uføretrygdet er en dans på roser.
Jeg vil også ha gode venner og ett godt liv!
Grete
(Jeg har fått lov av Grete å dele innlegget hennes)
---------------------------------------------------------------------------------
Hvorfor er det sånn at hvis vi har en plage, en sykdom eller er litt annerledes på en eller annen måte så blir vi fort "glemt". Ekstra vanskelig er det nok når man har en usynlig sykdom.
Hva er greia sier jeg bare!! Nå må vi ta oss sammen. Vi er alle like mye verdt og fortjener å bli sett og være inkludert. Mener ikke at alle har det sånn som dette men at det er mange, ja det er det.
Da jeg vokste opp fikk jeg tidlig prentet inn at vi er alle verdt like mye. I gata hvor jeg vokste opp bodde en gutt som var litt annerledes. Blidere gutt skulle du lete lenge etter, men ja, han var litt annerledes. Jeg husker mammaen hans kom til mamma en gang med tårer i øynene og takket for at han alltid ble bedt i mine bursdager. Det var nemlig svært sjelden at han ble bedt i bursdager. Klart han ble bedt i min bursdag han også!!
Inkludering er noe jeg bare brenner mer og mer for. Og dette har selvsagt økt etter vi fikk Kasper som er hørselshemmet og derfor annerledes. Unger er unger og det er ikke så mye som skal til før man føler seg frosset ut. Men det er neimen ikke bare unger som klarer den jobben altfor lett. Har bla. overhørt en voksne si til sitt barn ved henting i barnehagen: Nei, spør noen andre om de vil være med deg hjem, det er så vanskelig når han ikke hører noe særlig. Mammaen som sa dette så ikke meg, og jeg angrer så på at jeg ikke sa noe der og da, men jeg ble litt paff. Det var foreldre møte et par dager etterpå og da tok jeg opp at Kasper er en gutt som liker å gjøre det samme som andre gutter på hans alder. Han kan fint være med eller ha noen med hjem. Forskjellen er bare at han hører dårlig så han må ofte få en beskjed flere ganger.
Vi voksne må gå foran som gode forbilder og vise at det å være annerledes eller det å ha en sykdom eller ha noe man sliter med er helt innafor!
Vi har alle tid til å ta en telefon, sende en melding, invitere en venn, venninne, nabo eller kollega som er syk eller sliter litt. Det koster så lite men betyr så mye!
Tiden vi går i møte nå er for de fleste en fin tid hvor man koser seg med venner og familie. Men det er ikke sånn for alle.... Jeg oppfordrer dere til å ta kontakt, ta kontakt med noen rundt dere som sliter litt ekstra enten det er pga sykdom eller av andre årsaker. Det er vondt å føle seg glemt og oversett......
Vi må slutte å være engstelig for det som er annerledes.
Synes dette er viktige ord å komme med 1.søndag i advent. <3
(Jeg har fått lov av Grete å dele innlegget hennes)
---------------------------------------------------------------------------------
Hvorfor er det sånn at hvis vi har en plage, en sykdom eller er litt annerledes på en eller annen måte så blir vi fort "glemt". Ekstra vanskelig er det nok når man har en usynlig sykdom.
Hva er greia sier jeg bare!! Nå må vi ta oss sammen. Vi er alle like mye verdt og fortjener å bli sett og være inkludert. Mener ikke at alle har det sånn som dette men at det er mange, ja det er det.
Da jeg vokste opp fikk jeg tidlig prentet inn at vi er alle verdt like mye. I gata hvor jeg vokste opp bodde en gutt som var litt annerledes. Blidere gutt skulle du lete lenge etter, men ja, han var litt annerledes. Jeg husker mammaen hans kom til mamma en gang med tårer i øynene og takket for at han alltid ble bedt i mine bursdager. Det var nemlig svært sjelden at han ble bedt i bursdager. Klart han ble bedt i min bursdag han også!!
Inkludering er noe jeg bare brenner mer og mer for. Og dette har selvsagt økt etter vi fikk Kasper som er hørselshemmet og derfor annerledes. Unger er unger og det er ikke så mye som skal til før man føler seg frosset ut. Men det er neimen ikke bare unger som klarer den jobben altfor lett. Har bla. overhørt en voksne si til sitt barn ved henting i barnehagen: Nei, spør noen andre om de vil være med deg hjem, det er så vanskelig når han ikke hører noe særlig. Mammaen som sa dette så ikke meg, og jeg angrer så på at jeg ikke sa noe der og da, men jeg ble litt paff. Det var foreldre møte et par dager etterpå og da tok jeg opp at Kasper er en gutt som liker å gjøre det samme som andre gutter på hans alder. Han kan fint være med eller ha noen med hjem. Forskjellen er bare at han hører dårlig så han må ofte få en beskjed flere ganger.
Vi voksne må gå foran som gode forbilder og vise at det å være annerledes eller det å ha en sykdom eller ha noe man sliter med er helt innafor!
Vi har alle tid til å ta en telefon, sende en melding, invitere en venn, venninne, nabo eller kollega som er syk eller sliter litt. Det koster så lite men betyr så mye!
Tiden vi går i møte nå er for de fleste en fin tid hvor man koser seg med venner og familie. Men det er ikke sånn for alle.... Jeg oppfordrer dere til å ta kontakt, ta kontakt med noen rundt dere som sliter litt ekstra enten det er pga sykdom eller av andre årsaker. Det er vondt å føle seg glemt og oversett......
Vi må slutte å være engstelig for det som er annerledes.
Synes dette er viktige ord å komme med 1.søndag i advent. <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar