Første høstprosjekt er i gang...

Da er jeg i gang med høstens første prosjekt. Min datter Amalie pløyde igjennom Skappel boka og fant opp til flere gensere hun hadde lyst på.
Ikke veldig overrasket... ;-) Hun endte opp med en spettet Skappel genser med hals.

Så i dag tok vi turen til min kusine Hilde som jobber på Husfliden i Larvik. Som vanlig så fikk vi meget god hjelp og service. De av dere som har planer om å strikke noe i nærmeste fremtid bør ta en tur til husfliden denne uken. 20 % på alt garn.

Når jeg først er i gang så har jeg lyst til å skrive litt om Husfliden. For en butikk. De har fått det kjempe fint etter de flyttet og det er jo så mye mer enn bunader og garn det dreier seg om. Skal du noen gang kjøpe en gave til noen som har alt, så ta turen dit. Det har et utrolig rikholdig og variert utvalg. Det kommer opp til flere ting på min ønskeliste til jul som kan kjøpet på Husfliden. :-)


http://www.norskflid.no/larvik/om-oss/


Men nå må jeg strikke litt, så det blir ikke mer blogging fra meg i dag... :-)

Sitter her og er både takknemlig og trist på en gang. Jeg ser på God morgen Norge hver morgen. Fint å få med seg nyhetene i tillegg til at jeg synes de tar opp mye interessant. I dag visste jeg de skulle få besøk av hørselshemmede Thomas og Andreas på 18 år. Jeg hadde hørt om deres historie før, men det var sterkt å høre dem fortelle selv.

(jeg har fått godkjenning av gutta til å legge ut bilde av dem)

Disse to kjekke, flotte unge mennene har en oppvekst som de fleste av oss heldigvis slipper. De har hatt en oppvekst som har bestått av grov mobbing. De har hatt en oppvekst som har vært så grusom at den ene broren prøvde å ta sitt liv som 12 åring. Og dette kun fordi de er litt annerledes... Dette går rett inn i mammahjertet til ei som selv har en hørselhemmet sønn. Og ja jeg satt å gråt da de fortalte.

Jeg har i de senere år snakket med flere hørselhemmede ungdommer når jeg har vært på Ål hvor det er folkehøyskole for hørselhemmede og døve. Mange har det samme å fortelle. De har følt seg ensomme og det selv om de har venner og familie rundt seg. De har følt seg ensomme fordi de ikke får med seg alt som blir sagt og ikke får med seg hvorfor de andre ler. De har følt seg ensomme fordi de er de eneste som er hørselhemmede, ingen rundt dem som virkelig forstår. De kommer fra vanlige hjem hvor familiene støtter barna sine, men barna/ungdommene føler seg allikevel ensomme. Når jeg har spurt dem om de har snakket med foreldrene sine om dette forteller de at de ikke har sagt noe. De føler de er til for mye bry allerede. Utrolig trist...
De forteller også om mobbing. Om hvordan medelever f.eks. konsekvent hvisker for da vet de at den hørselhemmede ikke får med seg hva som blir sagt. Og de har hatt mange stygge kallenavn.
Disse ungdommene kan fortelle at de har funnet seg selv etter å komme sammen med andre hørselhemmede. Dette er selvfølgelig veldig individuelt og det er selvsagt hørselhemmede som fungerer helt fint i sitt nærmiljø og på skolen. Men det er viktig for oss som har hørselhemmede barn å være klar over dette.
Ha noen ekstra følerer ute.



Det har heldigvis godt veldig bra for Thomas og Andreas. Som begge har fått mange venner. Og redningen deres ble Briskeby videregående skole i Lier. Alt snudde da de begynte der. Gutta strålte der de satt i sofaen sammen med rektoren på skolen. De var begge forelsket og hadde det helt fantastisk. :-)

http://hlfbriskeby.no

https://www.facebook.com/briskebyskole/?fref=ts

Dette er er fantastisk skole som i år har 60 års jubileum. Og jeg må innrømme at jeg håper Kasper velger denne videregående skolen selv om det betyr at han må flytte hjemme fra...

Jeg er takknemlig for at Kasper har vært så utrolig heldig å få gå i barnehage for hørselhemmede og nå på Myrene skole hvor det er hørselklasser. Han er ikke alene om å være hørselhemmet og han får en tilrettelagt skoledag. Kommer aldri til å glemme det første Kasper sa da vi besøkte Aulerød barnehage på Sem for første gang: Mamma de har like ører som meg.. Det var første gang Kasper så andre barn som hadde høreapparat. Etter det kalte vi barnehagen like ører. :-)

Jeg er også veldig glad for at jeg har tatt valget om å lære meg tegn, noe som forenkler hverdagen for Kasper betraktelig i enkelte settinger. Og jeg er utrolig taknemlig for at Kasper er tospråkelig, det vil forenkle fremtiden hans betraktelig.

For en stund siden sa jeg til Kasper at han kan jo begynne på ungdomskole i Larvik hvis han vil det når den tid kommer. Men da så han dumt på meg å sa at det kunne jeg bare glemme. Han ville gå sammen med de andre hørselhemmede og døve i Porsgrunn.

Tilhørighet er viktig for oss alle. 

Vi trenger alle å føle oss godtatt. 

Vi trenger alle å bli sett for den vi er.

Ble litt lang innlegg i dag, men når det er noe man brenner for har man ofte mye man vil fortelle.....

Innekos

For meg er høsten tiden hvor det er mye inneaktiviteter. Det er så koselig å sitte inne når det er mørkt ute, med tente lys, en god kopp te og finne på masse kos. Enten man gjør dette alene eller sammen med familie og/eller venner. Er nok litt arvelig belastet. Har en mamma som alltid har laget noe. Glad for at jeg har arvet denne interessen.<3

I dag kom en etterlengtet pakke i posten. Jeg har meldt meg inn i Hobbyklubben. Jada Øyvind, jeg vet jeg har diverse hobby ting og tang på hobbyrommet mitt fra før.. ;-)

En klubb helt perfekt for meg. Jeg elsker å lage ting.
I pakken var det 3 bøker: Mer Skappel strikk, Lett og lekkert tilbehør og Heklegleder. I tillegg var det med en håndarbeidsveske med diverse heklenåler, strikkepinner og saks.

Har jo ekstra god tid for tiden så da er det godt å ha noe å henge fingrene i. Har noen hobbyvenninner jeg må invitere i løpet av høsten, så vi kan kose oss og lage litt. Veldig koselig å sitte fler sammen.

Strikke har jeg gjort bestandig, men heklekunnskapene er det så som så med... Her har jeg en jobb å gjøre. Blir nok noen timer hos mamma.

Her er det helt klart mange potensielle julegaver.

Minstemann som har vært syk i går og i dag har nok arvet litt av interessene som mammaen har. Han er veldig glad i å lage ting. Det har han gjort også disse to dagene. I går gikk det i sirkler som ble til blomster på blomsterpinner mens i dag har han lett frem til papir fly på nettet som han har laget. Det ene flyet var visst nok sykt vanskelig å lage. (det gule)

Jeg er ekstra glad for at Kasper har fått interessen for å lage ting. Han er mye alene og da er det godt å ha noe å finne på. Ikke bare se på tv og/eller spille spill på mobilen eller ipaden. Han er dessuten veldig sliten etter skolen etter all ekstra konsentrasjon som kreves når man er hørselhemmet. Da er det godt å sitte i ro og mak, være kreativ og produsere det han måtte ønske. Og når han da har tilgang på mamma sitt hobby rom dukker det opp masse flott. Jeg har blitt overasket gang på gang.

Sitat fra Kasper: Jeg elsker å lage og finne opp ting. Og jeg elsker kunst og håndverk på skolen. Det er nok din og mormor sin skyld mamma. :-)

Lag dere en fin tirsdag! <3

De deiligste søndagene starter med en skikkelig frokost servert av gubben. :-)

Søndager er digg. Bare kose seg med familien. Enten det er inne eller ute. I dag blir det litt kjøring frem og tilbake til Porsgrunn siden Kasper skal i bursdag. Han gleder seg veldig og det er veldig hyggelig at gutta i hørselklassen blir invitert i bursdag til gutta i den store klassen. Så i dag skal vi hente Mustafa som også bor i Larvik og er hørselhemmet før vi kjører til Porsgrunn. Først pizza kos før det blir bowling. Helt topp synes Kasper. Håper vi får se turtelduene i løpet av dagen også.<3

Venner er som jeg har nevnt tidligere viktig for meg, men i en hektisk hverdag blir det altfor sjelden at man ser dem. Det bør jo egentlig ikke være sånn... Man må jo ikke stelle i stand med en 3 retters middag for at noen skal komme på besøk. Vi må bli flinkere til å være litt mer impulsive tenker jeg. Som i går da jeg fikk en sms fra min gode venn Roy som lurte på om vi var hjemme. Det var vi jo. Og selvsagt var de velkomne. :-) Det ble noen veldig hyggelige timer.

Det er lov å ringe på en dør, sende en sms eller ringe for å høre om man kan ta en tur. Der er ihvertfall ikke vi flinke. Men som nevnt tidligere, et av målene mine i høst og vinter er at jeg skal gjøre noe med dette. Og jeg ønsker alle mine venner velkomne til å dukke opp her når de måtte ønske. Om ikke dere får servert en 3 retters så skal dere alltids få en kaffe kopp eller brødskive. :-) Regner med at dere kommer for vår skyld ikke serveringen... ;-)


Ønsker alle en fin søndag, enten dere tar en topp tur, er på golfbanen, drar på fisketur, besøker venner eller familie, eller rett og slett ikke gjør noen verdens ting. :-)

Nyt dagen, du får den aldri igjen.

 Høst 

I dag fikk jeg skikkelig høst følelse. Så da var det bare å få noen høstfarger i hus. Hærlig!! Jeg digger høsten med masse stearinlys og peiskos.
I tillegg så elsker jeg orange, blir rett og slett glad og får overskudd av den fargen.

Dagen i dag

Dagen i dag startet jeg på Sentralsykehuset i Tønsberg. Jeg har blitt forespurt om jeg vil være med i en forsknings studie i forbindelse med en operasjonen jeg skal igjennom. Kjørte spent avgårde i dag tidlig og håpet inderlig at jeg ville bli godkjent. Og etter diverse blodprøver, EKG, blodtrykktester m.m ble jeg godkjent!!! :-)
Grunnen til at jeg sa ja til å være med på denne studien er at det er viktig for helsepersonell får testet ut diverse for at vi som pasienter skal få enda bedre hjelp. Og ekstra positivt for meg er jo at jeg blir enda mer fulgt opp før, under og etter operasjonen. Det aller beste med dette er at operasjonen blir i desember isteden for mars. Prosjekt minimage har endelig satt fart!! :-)

Ha en strålende fredag alle sammen. Nyt dagen og helgen og ta vare på hverandre. <3

Blod er tykkere enn vann

For meg så har familie alltid vært veldig viktig og jeg er heldig som ble født inn i en familie som vet å ta vare på hverandre. Og vi er ikke redde for å vise og si vi er glad i hverandre heller. Dette håper jeg og tror jeg har ført videre til mine barn. Vi trenger alle å føle at noen er glade i oss og setter pris på oss. 

Men familie er ikke bare de alle nærmeste. Jeg er heldig å ha god kontakt med de fleste av mine kusiner og fettere og en tremenning. Og jeg har også flere som jeg ser på som min familie selv om vi ikke er det av blod. De er alle veldig viktige for meg. Noen skulle jeg ønske jeg så mer enn jeg gjør. Det er mitt mål å gjøre noe med denne høsten og vinteren.

I dag har jeg hatt en veldig hyggelig lunsj. For et par dager siden ble jeg bedt med på lunsj av min kusine Kari. Vi avtalte en lunsjdate i dag på Glassmestern. En stund siden vi hadde skravlet så dette gledet jeg meg til. Ble ekstra koselig da kusine Bente også dukket opp. Nå er det vel ingen av oss som skal beskyldes for å være stille som noen østers, så skravlinga og latteren gikk i ett. Super koselig!!! Dette skal nå bli en tradisjon men da må vi ha med kusine Hilde som også bor i Larvik. Min søster Mariann og kusine Merete som ikke bor i Larvik får takke seg selv... ;-)

Jeg har aldri spist lunsj på Glassmestern før, men det kan jeg absolutt anbefale. Spiste et fantastisk rekesmørbrød med vanvittig masse reker. Og det er alltid hyggelig å spise et sted hvor det er litt mennesker, litt liv og røre. Et koselig sted en torsdag formiddag.

Nyt dagen!! :-)
Og hvis du har barn, avslutt dagen med å si at du er glad i dem, det gjør jeg hver kveld. <3

7D560459-F3D4-4CF0-A36A869431BE8322-68E3C4F4-448B-4371-ADD9251E5513E7A4

Folk er folk

I dag har jeg gjort noe jeg skulle gjort for lenge siden...

Utenfor Spar står det hver dag en utrolig blid mann. Han smiler når du kommer og han smiler når du går. Og han vinker når du kjører ut av parkeringsplassen. Jeg smiler alltid når jeg ser han og sier hei. Og jeg vinker tilbake når jeg kjører. Det er det ikke alle som gjør. Det er så trist å se, og det ser jeg ofte, folk som ikke smiler og hilser tilbake. Snur seg bort og strener opp trappa. Uansett så smiler han til disse menneskene, selv om han ikke får et smil eller hei tilbake.

I dag stoppet jeg for å snakke med han. Ville fortelle han at jeg synes han alltid er så blid. Måtte litt kroppspråk til men han forsto hva jeg mente og sa thank you. Og på veien ut stoppet jeg igjen og kjøpte Folk er folk. Han smilte om mulig enda mer enn han pleier og sa thank you madame.

Jeg vet at kanskje ikke alle som står og selger blader eller tigger trenger det. Noen er sikkert mer ærlige enn andre. Men jeg er helt sikker på at han blide mannen utenfor Spar trenger de 75 kronene han tjener på å selge Folk er folk mer enn meg.

Det jeg vil med dette innlegget er at jeg vil vi skal tenke på og respektere våre medmennesker. Enten de er fra Norge, Danmark, Romania, Syria eller USA for å nevne noen land. Enten de er funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Enten de er magre eller overvektige. Enten de er lyse i huden eller mørke i huden. Vi er alle verdifulle og vi har alle en historie som gjør oss til den vi er i dag på godt og vondt. Klart det er noen menneske i denne verden som absolutt ikke fortjener respekt av forskjellige årsaker, men nå tenker jeg på den vanlige mann i gata. Alle trenger vi å bli sett og det koster så lite med et smil og/eller et hei. Og det er ikke farlig å smile til en person du ikke kjenner. Smil litt ekstra neste gang du f.eks er på butikken. Skal love deg at det gir en god følelse når du får et smil tilbake.

 

Etter ønske fra flere skriver jeg litt om hvordan det går med Kasper, 1 1/2 år etter han fikk satt på lyden.

   

 

 Mange venner, bekjente og ukjente fulgte med på Ut av stillheten da dokumentaren startet i august 2015. Det satte vi utrolig pris på!! Det satt langt inne for oss å si ja til å bli med på dokumentaren, da vi visste at vi måtte blottlegge oss helt foran "hele Norge". Men vi følte at dette var så viktig at vi ikke kunne si nei. Vi var litt egoistiske også for vi følte at det var mange i Kasper sitt nettverk som hadde godt av å få se hvordan Kasper sin hverdag faktisk er. Vi var overveldet etter tilbakemeldingen vi fikk etter allerede første episode. Både kjente og ukjente stoppet oss for å fortelle at dokumentaren hadde gjort inntrykk. Spesielt inntrykk gjorde en aldrende mann som stoppet meg på Spar. Med tårer i øynene sa han at for første gang skjønte han hvordan hans hørselhemmede kone hadde det. Da var jeg helt sikker på at det var riktig av oss å si ja til å være med.

CI er et fantastisk hjelpemiddel, men det er ikke noe vidunderkur. Det samme gjelder høreapparat. Det er ikke sånn at når man får høreapparat og/eller CI så blir alt bra. Det er dessverre langt fra sannheten. Men det hjelper den hørselhemmede/døve veldig. Ihvertfall de fleste. Kasper har veldig godt utbytte av begge deler.

                                                                                         

Kasper fikk operert inn implantatet i desember 2014. En stor operasjon som heldigvis var velykket. Det ble lange timer for Amalie, Øyvind og meg mens Kasper lå på operasjonsbordet. Det første Kasper sa da han våknet var: Hvor er Amalie? Og siden det bare var lov til og være en tilstede ved oppvåkninga var det bare å bytte plass med storesøstra. <3 

Det gikk fint med Kasper etter operasjonen. Han måtte bare ta det litt med ro. De eneste plagene han hadde den første uka var at han var veldig svimmel og litt hodepine. Noe som ikke var rart da han hadde fått operert inn et implantat i hodet.

Så var det bare å vente til februar når lyden skulle settes på. Vi var spente og vi gledet og gruet oss på en gang. Hadde vi tatt den rette beslutningen og ville Kasper få lyd? 

Dagen kom og jeg syntes timene før vi hadde time på Rikshospitalet var grusomme. Men alt gikk helt strålende. Stort å oppleve da Kasper hørte lyd med CI`n første gang. Selv om vi hørtes ut som noen roboter. :-) Alle lyder var like. Nå startet jobben med å lære seg alle lyder på nytt. Vi gikk på mange lyd safarier. Lyden endret seg og ble hørendes fra fløyte toner til mange andre lyder. Lyden blir jo aldri "normal", men han lærer stadig hvilke lyder som tilhører hva. Jeg har ikke lenger en robotstemme.;-)

Det fineste er jo at Kasper hører lyder han aldri har hørt før som f.eks fuglelyder, mjauinga til Tinka, regnet som treffer veranda gulvet og mange mange fler. Men Kasper er fortsatt avhengig av å se ansiktet på den som prater, spesielt hvis det er noen bakgrunnslyder. Det er mange settinger hvor det er godt for Kasper å bruke tegn og at vi rundt ham bruker tegn. Han kan da slappe litt mer av og slipper å bruke masse energi på å konsentrere seg om stemmen som prater til ham. Den aller største utfordinga er hvis det er mange tilstede. Alle lyder blir forsterket ikke kun stemmen til den som prater til han. Radiolyden blir forsterket, tv i bakrunn blir forsterket, bestikket som treffer tallerkenen, kaffetrakteren som går for å nevne noen. Dette gjelder også for de som bruker høreapperat. Viktig å tenke på for oss som er i familie med, jobber med, trener med eller kjenner noen som bruker CI og/eller høreapparat. En må prate avgangen, minst mulig bakgrunnslyd, den hørselhemmede må se ansiktet til den som prater og ikke minst vær tydelig. Fort for oss å glemme, men veldig viktig å huske på...

 

Det er fortsatt en vei å gå og det er fortsatt nye lyder som dukker opp. Men Øyvind og jeg er sikre på at vi tok det rette valget for Kasper.

Det beste av alt er at Kasper er stor fornøyd med CI`n, og det er det aller viktigste. <3

https://www.facebook.com/utavstillheten/?fref=ts

http://www.vg.no/annonsorinnhold/familieliv/rema1000/274-mor-til-horselshemmet-barn-mange-kamper-du-ma-ta

 

Jeg er helt overveldet over hvor mange som har lest bloggen min siden i går. Jeg tenkte at det er sikker noen av mine Facebook venner som vil ta en titt, men at det skulle bli flere hundre hadde jeg ikke trodd.

Da er jeg kanskje ikke en halv gammel dame som er helt på jordet allikevel... ;-)


Jeg er heldig å ha mange venner rundt meg og noen har virkelig en ekstra plass i hjertet mitt. Er utrolig taknemlig for det. <3
I dag tidlig fikk jeg merke hvor viktig det er med gode venner. Kasper spratt opp av sengen, løp til badet, tok en dusj og fikk stylet håret i en fei. SÅ klar for å være med bestevenninna hjem fra skolen i dag. Det er vel ikke så spesielt tenker sikkert dere, men for Kasper er det det. De fleste har med seg noen hjem eller er med noen hjem nesten hver dag, men sånn har det ikke blitt for Kasper som ikke går på nærskolen. Kasper har ei han blir med hjem etter skolen og det er Tora.

Et sterkere vennskap enn det de to har skal du lete lenge etter. Flere av dere fulgte med på Ut av stillheten i fjor og det er flere som har kommentert hvordan de var mot hverandre. Sånn har det vært siden første klasse og jeg er ganske sikker på at dette vennskapet kommer til å vare.

De sitter nok i taxien nå tenker jeg på vei til Sannidal. Kasper elsker å dra på besøk til Tora og familien hennes. Og det er neimen ikke noe rart. Der finner de på det meste. Som foreksempel bade i badekaret med ekte andunger eller stable bruskasser. På bilde ser dere Kasper som klarte å stable 18.

                                      

I tillegg slapper Kasper ekstra av der for der kommuniserer hele familien med tegn. Han slipper å konsentrere seg for å få med det som blir sagt. Han digger hele hurven og det gjør jammen i meg jeg også. Dere er fantastiske og jeg er så glad for at Kasper får ta turen til dere.

Kos deg masse Kasper så sees vi etter skolen i morgen. For når de bor såpass langt fra hverandre er det enklere at de sover over hos hverandre og blir med i taxien til skolen dagen etter.


Ha en strålende mandag og kanskje du burde tatt en telefon til en god venninne eller venn for å si du er glad i dem. Det har jeg tenkt å gjøre :-)

Hvis du har lyst til å følge bloggen min og få beskjed når jeg blogger kan du klikke på følg knappen overst til høyre.

Tørke støv av bloggen...

Hei allesammen,

Vurderer å tørke støv av bloggen og sette igang igjen...

Flere år siden jeg har blogget, men følger at tiden nå er inne av flere årsaker. For det første har jeg tid, god tid, nå som jeg har mistet jobben min. Veldig trist, men nedbemanning måtte til, og flere med meg fikk den triste beskjeden. Utrolig kjedelig beskjed å få to dager før sommerferien startet. Så det ble en litt annerledes sommer for fam. Aarud i år. Hu mor var nok ikke helt på nett...

Det gjør helt klart noe med deg. Har vært på jobb helt til nå, men nå er jeg dessverre sykmeldt. Trodde aldri jeg ville reagert som jeg har gjort, men det er en stor påkjenning å gå på jobb uke etter uke på en arbeidsplass hvor du har fått beskjed at du er overflødig. Dette har gått utover helsa mi og blodtrykket har skutt til vers..... Burde nok gått til legen før, men har holdt ut pga. gode kollegaer i Sandefjord hvor jeg har jobbet siden mai. De har støttet meg og ikke minst har jeg holdt ut fordi jeg virkelig har trives å jobbe med det jeg har gjort. Har jo mer eller mindre jobbet i reisebyrå/reiselivet siden jeg begynte å jobb på Sirdal Høyfjellshotell i 1988. Og de fleste årene har det vært reisebyrå. Men nå er det altså slutt. Veldig rart og ikke minst utrolig trist å tenke på.

Kanskje tiden nå er inne til å tenke helt annerledes. Kanskje jeg nå kan sette igang med noe jeg har hatt lyst til i mange år. Jobbe med hørselhemmede barn. Kanskje det var dette jeg trengte, dette som ble det nødvendige sparket i rumpa. ;-) Eller kanskje jeg rett og slett kommer til å begynne med noe helt annet. Tiden vil vise.

Men før den tid er det andre ting som vil skje også. Jeg skal gjennom store forandringer i løpet av de nærmeste månedene. En prosess jeg har holdt på med i flere år og som jeg har tenkt nøye og vel igjennom. Og som jeg vet er det riktige for meg å gjøre. Kommer til å skrive mye om dette fremover også.

Dette vil bli en blogg som er langt fra noen "rosa blogg", det blir rett og slett en usminket blogg om mitt liv på godt og vondt.
Ikke alle synes at det er innafor at ei dame på "nesten" 50 skal blogge. (Kjenner ihvertfall ei... ) Men tenker at dette kan være litt terapi, greit å få ned "på papiret" hva man føler og tenker. Jeg har også tenkt at jeg blottla meg helt i fjor da vi var med i dokumentaren Ut av stillheten. (Som nå går i reprise på TV2, søndager klokken 1300 for de som skulle ønske å se den) Ikke bare de nærmeste som har sett meg gråte og vise følelser, et par andre også. ;-). Nå har jeg aldri vært redd for å vise følelser, og heller ikke redd for hva andre synes om meg. Jeg er meg, hverken mer eller mindre.

Men nå er det jo engang sånn at det er helt frivillig å lese en blogg. Men for de av dere som har lyst å lese litt om meg og mine, barn med nedsatt hørsel, tegnspråk eller ikke, prosessen jeg skal igjennom, leting etter ny jobb m.m. så er dere hjertelig velkommne til å lese og følge bloggen min. (og del den gjerne)

Hadde satt pris på tilbakemeldinger om dere synes jeg burde gjøre dette. Skriv gjerne en kommentar under blogg innlegget.:-)

Ha en fin kveld!!