Sitter her og er både takknemlig og trist på en gang. Jeg ser på God morgen Norge hver morgen. Fint å få med seg nyhetene i tillegg til at jeg synes de tar opp mye interessant. I dag visste jeg de skulle få besøk av hørselshemmede Thomas og Andreas på 18 år. Jeg hadde hørt om deres historie før, men det var sterkt å høre dem fortelle selv.

(jeg har fått godkjenning av gutta til å legge ut bilde av dem)

Disse to kjekke, flotte unge mennene har en oppvekst som de fleste av oss heldigvis slipper. De har hatt en oppvekst som har bestått av grov mobbing. De har hatt en oppvekst som har vært så grusom at den ene broren prøvde å ta sitt liv som 12 åring. Og dette kun fordi de er litt annerledes... Dette går rett inn i mammahjertet til ei som selv har en hørselhemmet sønn. Og ja jeg satt å gråt da de fortalte.

Jeg har i de senere år snakket med flere hørselhemmede ungdommer når jeg har vært på Ål hvor det er folkehøyskole for hørselhemmede og døve. Mange har det samme å fortelle. De har følt seg ensomme og det selv om de har venner og familie rundt seg. De har følt seg ensomme fordi de ikke får med seg alt som blir sagt og ikke får med seg hvorfor de andre ler. De har følt seg ensomme fordi de er de eneste som er hørselhemmede, ingen rundt dem som virkelig forstår. De kommer fra vanlige hjem hvor familiene støtter barna sine, men barna/ungdommene føler seg allikevel ensomme. Når jeg har spurt dem om de har snakket med foreldrene sine om dette forteller de at de ikke har sagt noe. De føler de er til for mye bry allerede. Utrolig trist...
De forteller også om mobbing. Om hvordan medelever f.eks. konsekvent hvisker for da vet de at den hørselhemmede ikke får med seg hva som blir sagt. Og de har hatt mange stygge kallenavn.
Disse ungdommene kan fortelle at de har funnet seg selv etter å komme sammen med andre hørselhemmede. Dette er selvfølgelig veldig individuelt og det er selvsagt hørselhemmede som fungerer helt fint i sitt nærmiljø og på skolen. Men det er viktig for oss som har hørselhemmede barn å være klar over dette.
Ha noen ekstra følerer ute.



Det har heldigvis godt veldig bra for Thomas og Andreas. Som begge har fått mange venner. Og redningen deres ble Briskeby videregående skole i Lier. Alt snudde da de begynte der. Gutta strålte der de satt i sofaen sammen med rektoren på skolen. De var begge forelsket og hadde det helt fantastisk. :-)

http://hlfbriskeby.no

https://www.facebook.com/briskebyskole/?fref=ts

Dette er er fantastisk skole som i år har 60 års jubileum. Og jeg må innrømme at jeg håper Kasper velger denne videregående skolen selv om det betyr at han må flytte hjemme fra...

Jeg er takknemlig for at Kasper har vært så utrolig heldig å få gå i barnehage for hørselhemmede og nå på Myrene skole hvor det er hørselklasser. Han er ikke alene om å være hørselhemmet og han får en tilrettelagt skoledag. Kommer aldri til å glemme det første Kasper sa da vi besøkte Aulerød barnehage på Sem for første gang: Mamma de har like ører som meg.. Det var første gang Kasper så andre barn som hadde høreapparat. Etter det kalte vi barnehagen like ører. :-)

Jeg er også veldig glad for at jeg har tatt valget om å lære meg tegn, noe som forenkler hverdagen for Kasper betraktelig i enkelte settinger. Og jeg er utrolig taknemlig for at Kasper er tospråkelig, det vil forenkle fremtiden hans betraktelig.

For en stund siden sa jeg til Kasper at han kan jo begynne på ungdomskole i Larvik hvis han vil det når den tid kommer. Men da så han dumt på meg å sa at det kunne jeg bare glemme. Han ville gå sammen med de andre hørselhemmede og døve i Porsgrunn.

Tilhørighet er viktig for oss alle. 

Vi trenger alle å føle oss godtatt. 

Vi trenger alle å bli sett for den vi er.

Ble litt lang innlegg i dag, men når det er noe man brenner for har man ofte mye man vil fortelle.....